Cuba Libre

Jeg hadde ganske mange planer i forbindelse med Cuba. Jeg skulle blant annet legge ut fargerike bilder, fortelle om interessante kulturelle møter, og tipse om spennede ting å gjøre. Og her sitter jeg da, to måneder etter hjemkomst, uten å ha skrevet så mye som en eneste bokstav.
Jeg skrev dagbok under hele oppholdet. Hver kveld oppsummerte jeg dagen fra de ulike hjemmene vi sov i, litt for å huske hendelser, litt for å huske stedsnavn, og litt for å huske hvordan det føltes å være akkurat der og da.

Det jeg sitter igjen med er minnene om støyen fra gatene, som var fulle til alle døgnets timer. Det ble danset salsa på fortauene, solgt grønnsaker på hvert eneste hjørne - og vi ble kjørt forbi av akkurat slike biler du tenker på når du hører ordet "Cuba". Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over at flesteparten av bilene faktisk var gamle amerikanere, og ikke bare et sjarmerende fåtall til glede for turistene.

Jeg innser at jeg ikke husker så mye detaljer, annet enn følelsen (som er alt for vanskelig å beskrive), og er derfor glad for at jeg har dagboka i bokhylla. Skal prøve å få fotoalbumet som er under prosess litt mer detaljert.

Min beste venn

Da har vi kommet til desember, nærmere bestemt fem dager ut i julemåneden, og jeg sitter med nytrakta kaffe i termokoppen. Om akkurat 8 timer er vi på tur til Stavanger flyplass, hvor vi starter på den strabasiøse flyturen til Cuba.

Selv om jeg innerst inne gleder meg, har jeg et par tanker for mye i hodet mitt akkurat nå. Dette fører til at pakkinga går tregt, oversikten er ikke optimal, og jeg drar ikke like mye på smilebåndet som jeg burde.

Man hører ofte at hunden er menneskets beste venn, noe jeg absolutt er enig i. Selv om de ikke snakker, kommuniserer de likevel, og de er verdens beste lyttere. Vår hund har vi hatt i over sju år, og denne jula skulle komme til å bli hennes jul nummer åtte. Dessverre ser det ut til at det stopper her for hennes del, noe som er totalt hjerteskjærende. Så mye glede hun har gitt blir nå erstattet med alt for mye sorg.
Jeg tenker likevel med glede på utallige dagsturer til Hinnstein, overnattingstur på langt verre fjell (og ja, hun nektet å sove ute - hun sov inne i teltet sammen med meg!), fisketurer og rolige skogstrasking. Verdens beste Arja finnes ikke mer, og jeg savner henne så utrolig.

Lykke til på de evige jaktmarker, verdens beste turkompis :,(

Rutine

Jeg tenker det ofte, at rutine er kjedelig. Men jeg liker det egentlig. Jeg blir litt stressa, over å ikke ha planene klare for dagene som kommer, og kroppen blir bitter dersom det ikke lukter middag i leiligheta rundt klokka fire.
Disse små-rutinene er nesten hellige for meg, det er disse som gjør at jeg vet hvilken dag det er, om jeg kan glede meg til at det snart er helg, eller om jeg må grue meg til å velte meg ut av senga den kommende morgenen.
Samtidig liker jeg å bryte ut av andre rutiner. Som å flytte litt rundt i Norges langstrakte land, få en ny hobby eller ny jobb. I løpet av den siste måneden har jeg gjort nettopp dette; jeg har flytta til byen med mye regn og rar dialekt, begynt på Yoga, og fått meg deltidsjobb.
Og dette er helt ok! Var verken skummelt, stressende eller rart, men... Hvor er rutinene?

Det er disse jeg savner.

Jeg kan ikke ta bussen på jobb, fordi jeg kan ikke rutene. Jeg vet ikke alltid når jeg skal på jobb, fordi det er ikke alltid fast - og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre der, fordi det er opp til meg selv. Jeg skal på forelesninger innimellom; men det er forskjellig fra måned til måned og uke til uke.
Treninga tar jeg innimellom. Den er ikke fast, slik den var tidligere. Det eneste jeg har fått på plass er middagsmaten. Den er klar mellom klokka halv fire og halv fem - uansett.
Er det dette som betyr at man er klar for å begynne å vokse opp?

På én måte ja, men ikke helt.

Jeg skal enda være ung litt til, reise til Cuba og Den Dominikanske Republikk i desember, skrive masteroppgaven i et-eller-anna land (håper jeg!); og bare nyte siste året med frihet og studieliv. Det er bare et år igjen av det. I denne omgang.

Livssituasjonen min er tydeligvis ikke fylt med verken store, eller mange, rutiner. Men det får gå dette året. Så lenge jeg får middagen min hver dag.

Hverdags(?)livet

Man tenker jo vanligvis at det er ganske så kjedelig. Hverdagen og sånt. Alt er rutine, man venter på at tida skal gå, få overraskelser, og man lengter egentlig bare etter feriefri og dager utenom de vanlige.
Jeg skulle ønske jeg hadde et hverdagsliv, et uten så mange overraskelser og ukjente aktiviteter. Akkurat nå savner jeg å vanne planter jeg har kjøpt på Plantasjen, savner å sitte på et kontor og vite at jeg skal sitte her noen år fremover, lage middag (fisk tre ganger i uka, altså!) hver dag, og bo i egen leilighet/eget hus.

Mitt liv akkurat nå er så langt fra dette som det går an å komme.

Kalenderen min om dagen går ikke opp med antall aktiviteter som finnes. Jeg sitter med jobbsøknader, coachingtimer, videoredigering, presentasjoner i klassen, eksamenstid, frivillig arbeid, avgjørelser rundt bosted til høsten, avgjørelser rundt aktiviteter til høsten, og så videre.
I tillegg har jeg pensum som skal leses, og pensum som er ferdiglest. Det som er spesielt med dette er at boka legges ikke bare ned etter at den er lest ut - det er da det virkelige arbeidet starter. Det er da prosessene i hodet begynner, og jeg trekker paralleller fra artiklene og alt innholdet til mitt eget liv. Det rare er, at uansett hvor slitsomt det er å gå igjennom slike refleksjonsrunder med seg selv, så ville jeg ikke vært foruten.
Note to self: fortsett med slik type litteratur etter endt studie.
Another note to self: Stakkars (eventuelle) kjæreste som skal holde ut med en slik selv-ransakelses-maniac som meg selv. Grøss.

Og med det må jeg si: jeg er ikke fan av utviklinga. Jeg misliker oppstyret rundt egen sivilstatus på facebook. Når tok det så overhånd, og når begynte jeg å la meg påvirkes av facebook sin definisjon på hvem Iselin forholder seg til? Jeg skal verken være 'single', 'in a relationship' eller noe anna før jeg eventuelt gifter meg. Men dessverre finnes det oppdateringer som  'x and x ended their marriage' som publiseres til folket. Grøss igjen! Hvorfor ikke putte på årsaken også? '...because he found his seceretary more fun', eller 'ended it after 32 years because of their constant stupid argues". Folk spør jo om dette uansett, hvorfor ikke spare dem bryet sier nå jeg.

Nei, jeg skal ikke la facebook vite noe mer om meg selv. Eventuelt kan jeg oppdatere mine nære og fjerne med merkelappen som opplyser om at Iselin føler at 'it's complicated' - det er nok den kategorien som er mest aktuell for mitt vedkommede uansett.

Eventyr!

Da er første del av coachinga overstått. Jeg har vært i praksis ved en av de største organisasjonene i Norge, og jeg er fullt opptatt med LIFO-sertifisering og skriving av rapporter. Om ikke lenge, faktisk bare to dager, stikker jeg hjem til nord for å kose meg med Kvikk Lunsj, skitur og kakao. Og den jeg gleder meg aller mest til å se, det er verdens beste turkompis. Eller, turvenninne. Selv om hun er en hund, er hun faktisk en dame-hund.


Denne sangen er beskrivende akkurat nå  (husk å åpne i 'ny fane') !


Fordi: jeg har gått til innkjøp av en Lonely Planet - bok. Jeg kjøpte den samme dagen jeg fikk stipendet, da jeg oppdaget at den var på halv pris. Og selvfølgelig, fordi den handler om den Dominikanske Republikk og Haiti (mehehe). Familien droppa nemlig den påtenkte julefeiringa i Asia, og snudde helt om til å heller ville dra til Karibien! Kunne ikke ha passa meg bedre! Dette har da ført til at jeg sitter i klasserommet og leser om valutakurser, dykking, bachata og merenge, mens jeg ser meg selv i bikini på stranda med saltvannshår.


Det er likevel ikke bare jula det gjelder.

Det blir bolkeundervisning på skolen etter sommeren. Jeg trenger (forhåpentligvis) kun å ta ett fag. Med andre ord - jeg har tre uker i måneden til å jobbe på, jeg må gå ca en uke i måneden på skole. I tillegg: undervisninga slutter i midten av November, og eksamen er av typen innlevering en eller anna gang i Desember (som jeg sender via e-post). Undervisningssemesteret 2013 består kun (?!) av å skrive masteroppgave frem til Juni. Ligninga blir slik veeeldig enkel:

lite skole = mye fri
mye fri = mye jobbing
mye jobbing = masse penger
"juleferie" fra midten av November til slutten av Januar

Masse penger + lang "juleferie" = He-fuckin'-llo Central America! Nos vemos pronto!

Shukran Habibi

Som på arabisk betyr "takk kjære". Jeg så nedover blogglisten etter at jeg hadde publisert forrige innlegg, hvor jeg i oktober skrev at jeg skulle dra til Egypt. Så lenge siden! Men så godt å få reist litt igjen, og det skal sies: den turen redda eksamenskarakteren min. Med andre ord, det lønner seg å ta ei ukes fri rett før eksamensperioden!

Well...

Med 3/4 overstått av mitt første år på master, innser jeg at det nå har gått alt for lang tid siden sist jeg skrev ned noe av kaoset som foregår i livet mitt. Det er klart, jeg tenker, undrer, reflekterer og spør - all denne aktiviteten i et forsøk på å se noen aspekter en smule klarere. I starten av semesteret drømte jeg meg bort til latin-amerikanske lukter og rytmer, og lengtet meg syk etter en hverdag preget av ingen rutiner. Jeg må likevel innrømme, at dette nye livet som master-student til nå har vært en reise i seg selv. Jeg har reist til fortid, forestilt meg fremtid, men mest forsøkt å være "her og nå" - et uttrykk som til stadighet går igjen i klassen. 

Det er bare det, at å være "her og nå" til tider er kjempeslitsomt. "Her og nå" inneholder så mye aspekter av livet, så mange muligheter, så mye som enda ikke er fastsatt, så mange spørsmål og så mye usikkerhet. Holder jeg meg til fortiden så vet jeg hva som var. Ser jeg fremover vet jeg ønskene mine, og veien fremover er slik mulig å se for seg. Men akkurat nå, i skrivende stund, er alt kaos. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal rydde opp. Eller om det i det hele tatt er mulig å ha orden?

Når jeg tenker meg om, er det nettopp dette jeg har satt pris på. Disse dagene uten rutine. Det å ikke vite hva som kommer. Ved å stadig ha blikket rettet fremover, tror jeg nok at jeg går glipp av mye i hverdagen, og jeg må stadig minne meg på hvor deilig det er å være. Det har vært noen interessante og utfordrende måneder, og det stopper nok ikke her. Jeg må bare huske på å kose meg underveis.